Mitt humør; en berg- og dalbane

Først må jeg si unnskyld for at jeg har skrevet så lite på bloggen min i det siste! Har vært så mye styr med skolen og sånt.

Så kan jeg fortelle litt om hvordan jeg har hatt det i det siste. Jeg kan egentlig beskrive det litt som en berg- og dalbane, med litt flere motbakker enn nedforbakker. Noen dager er jeg helt god. Jeg gråter ikke, jeg ler masse og tenker bare positivt. Ingen kan merke på meg at jeg egentlig lider av en depresjon. Ikke meg selv engang.

Andre dager er helt motsatt. Jeg gråter hele tiden. Føler at alle hater meg og at absolutt ingen har bruk for meg. Slike dager er virkelig vonde. Og på slike dager kan de som er rundt meg også se at jeg lider av en depresjon. Uansett hvor hardt jeg prøver skjule det.

Jeg håper at det snart snur. At berg- og dalbanen får færre motbakker.




Skadet meg selv- igjen

I går skadet jeg meg selv igjen. Det er sikkert tre måneder sider jeg gjorde det sist, så det føles som et stort nederlag. Armene mine ser stygge ut. Armene mine viser likosm at jeg har det vondt.

Jeg håper på en bedre dager fremover. Orker ikke å ha det slik som dette lenger!

Har du det bra for tiden?




Dystymi (kronisk deprimert)

Jeg var hos legen i går. Da fikk jeg vite noe som på en måte var litt trist, men samtidig litt greit. De har jo tidligere sagt at jeg bare er deprimert. Men nå sa legen min at hun tror jeg har en sykdom som heter dystymi. Det er en sykdom som gjør at man er litt trist egentlig hele tiden. Man blir sjelden glad. Og i tillegg til at man er litt trist hele tiden, så kan man ha perioder der man er ekstra trist. Dette var visst en kronisk sykdom (langvarig).

Det er jo trist å høre at jeg har en kronisk sykdom. Jeg vil jo helst at det skal forsvinne fort. Men samtidig var det litt fint å at hun sa hva hun trodde det var. Da kan de liksom rette behandlingen mot dette. Men det er som sagt ikke sikkert ennå. Det var bare noe hun trodde.

Har du hørt noe om denne sykdommen?




Hvis-bare-tanker

Jeg har veldig mange "hvis-bare-tanker". Tanker som handler om at alt nok hadde vært mye bedre hvis bare den ene tingen forandret seg.

Alt hadde nok vært bedre hvis jeg hadde vært tynnere. Hvis jeg hadde vært penere. Hvis bare jeg ikke hadde vært så sjenert. Hvis jeg hadde hatt kjæreste. Hvis jeg hadde hatt mange fine klær.

Men jeg vet innerst inne at dette ikke stemmer. Det skal mer til for at jeg blir gladere. Det skal faktisk mye til for at en depresjon forsvinner. Det holder ikke at en liten ting blir bedre. Jeg har nemlig prøvd. Jeg har vært tynnere enn det jeg er nå. Men det hjalp ikke. Jeg har kjøpt meg fine klær. Men det hjalp faktisk heller ikke.

Jeg trenger hjelp for å bli frisk. Og hvis jeg blir frisk en gang i fremtiden, så tror jeg kanskje at "hvis-bare-tankene" forsvinner.



Vonde tanker

 

Jeg har virkelig fått det for meg at alle hater meg. Det svirrer inni hodet mitt absolutt hele tiden. Du vet sikkert hvor irriterende det er å ha en sang ?på hjernen?. Det føles litt sånn, bare at det ikke er noen sang, men de samme tankene om og om igjen; Ingen liker deg! De syns du er stygg! Folk ler av deg! De hater deg! Det er verst på skolen. Der er tankene det absolutt hele tiden. Ikke noe fri fra tankene.

I tillegg føler jeg at folk holder meg utenfor. Jeg kjente ikke så mange da jeg begynte i denne nye klassen. Det var mange jeg visste hvem var, men bare en jeg egentlig kjenner. Men hun kjenner så mange andre, og er naturligvis sammen med dem også. Og jeg føler at hun liker de bedre enn hun liker meg. Det er en vond følelse.




Hater skolen

Jeg vil ikke på skolen på mandag. Jeg hater skolen. Jeg vet at jeg høres ut som en 11 år gammel gutt som skal tøffe seg for vennene sine, men det er faktisk sant. Det er virkelig helt forferdelig.

For det første så gjør depresjon at jeg sliter litt med det faglige. Ikke akkurat med å forstå ting, men med å gjøre alt jeg skal. Jeg blir så fort sliten. Klarer ikke å konsentrere meg.

I tillegg gjør depresjonen at jeg sliter sosialt. Jeg har så dårlig selvtillit. Føler at ingen liker meg, og at ingen snakker til meg. Tolker absolutt alt i verste mening, og føler lett at jeg blir holdt utenfor. Jeg vet helt innerst inne at det ikke er slik. Folk hater meg ikke. Men jeg føler det sånn. Og det er fælt.

Trives du på skolen?



Haha, fjortisbilde :)

Orker ikke å legge meg

Jeg vet at jeg burde legge meg. At det ikke er noe sjakktrekk å sitte oppe hele natta. Jeg orker bare ikke å legge meg i senga.

For når jeg sitter i stua kan jeg til en viss grad holde unna de vonde tankene, ved hjelp av tv eller data. Men med en gang er legger meg i senga kommer de. Og det er forferdelig.

I det siste har de vonde tankene handlet mest om skolen. Jeg gruer meg så forferdelig mye. Det er så fælt.

jeg legge meg. Selv om jeg egentlig ikke orker. God natt, sov godt!

En grusom følelse

Jeg gruer meg til skolen i morgen. Gruer meg til å stå opp. Gruer meg til å ta bussen. Gruer meg til timene. Til friminuttene. Til å være sosial.

Det verste er å være sosial. Jeg har noen venner i klassen, men siden jeg nettopp har begynt så kjenner jeg ikke så veldig mange. Og det er slitsomt å bli kjent med nye mennesker. Man må liksom tenke over alt man sier, å passe nøye på hvordan man er.

Og jeg tar absolutt alt opp i verste mening. Uansett hva folk sier eller gjør, tenker jeg at det er fordi de ikke liker meg. Jeg føler at de holder meg utenfor, selv om jeg innerst inne vet at de ikke gjør det.Føler at alle egentlig hater meg.

Det er så forferdelig å ha det slik. Jeg lurer på om jeg har det slik på grunn av depresjonen. Tror du det?




Monster i kroppen

Nå gruer jeg meg så mye til i morgen at jeg nesten ikke klarer å puste. Bare tanken på å gå på skolen gjør meg redd.

Hvorfor? Jeg vet ikke egentlig helt. Jeg har sittet og tenkt over alt som kan skje. Funnet ut at det ikke er så veldig mye som kan gå galt. At alt kommer til å gå bra.

Alikevel er angsten der. Som et eller annet monster inn kroppen min, som prøver å ta livet av meg. Det er så forferdelig.

Nå må jeg prøve å sove. Håper ikke monsteret inne kroppen min blir med meg inn i drømmeland.



Ønsk meg lykke til i morgen!

Tanken på skolen gir meg vondt i magen

Nå er det ikke lenge til skolen begynner. Jeg gruer meg så mye at jeg har vondt i magen. Helt kvalm.

Det surrer tusenvis av spørsmål rundt i hodet mitt;

- Tenk om jeg ikke klarer noen ting?

- Tenk om jeg ikke får noen venner?

- Tenk om alle i klassen kommer til å hate meg?

Jeg er liksom livredd for å ikke være helt perfekt. Fine klær, fin på håret og riktig sminke. Jeg tenker liksom at alle legger merke til det hvis jeg ikke ser helt "perfekt" ut. Egentlig en egoistisk tankegang. Som om alle andre skulle være så ekstremt opptatt av meg. Jeg vil ikke tenke slik, men jeg gjør det uansett!




Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juli 2012
hits